Det finnes ingen helter i 1984

Tittel: 1984
Forfatter: George Orwell
Forlag: Penguin Modern Classics (Først publisert av Martin Secker & Warburg, 1950)
Antall sider: 355
Sjanger: Dystopi

5/5.

“Who controls the past controls the future. Who controls the present controls the past”

Hvor begynner man etter å ha lest en bok som rystet innvollene mine så grundig som 1984? Et totalitært regime med stålkontroll på verden, hvor “tankepolitiet” sørger for at ingen tenker tanker mot regimet, barn angir foreldrene sine og man skaper et nytt språk som eliminerer sjansene for opprør.

Winston Smith er en funksjonær som arbeider i Sannhetsministeriet hvor han reviderer – det vil si sletter og endrer historien slik at den passer inn i regimets oppfattelse av hvordan den bør være. Men Winston husker, han husker hvordan noen hendelser blir erstattet med løgner, og tar seg selv i å utfordre regimet ved å skrive dagbok hvor han skriver ned alle sine forbudte tanker.

1984 satte en real støkk i meg. Det er en bok som fikk meg til å føle meg utrolig naiv, noe som bidrar til at jeg får et elsk/hat forhold til den. Jeg elsker boken fordi den er godt skrevet, og selv om vi aldri beveger oss utenfor Winston sin oppfattelse av verden, får man likevel et innblikk i hvordan verden har blitt. Hvordan historien slettes, endres og formes for å passe narrativet til regimet. Det er farlig reelt hvordan en nasjon eller stat kan ende opp i et slikt regime.

Processed with VSCO with av8 preset

Fortiden og fortellingen av vår fortid har en egen makt, og det er ikke bare i 1984 man kan se hvordan kontrollen av fortellingen skaper en felles hukommelsestap for befolkningen. Man husker kun det man blir fortalt, og etter nok tid vil ingen andre huske det som som faktisk skjedde, kontra det som ble fortalt.

Hat, er kanskje et for sterkt ord i dette tilfelle, men jeg følte meg med ett veldig naiv og godtroende. Winston er ingen helt, og det er jo for så vidt noe man ikke forventer heller – likevel er det ingenting som hindrer meg i å tenke at “nei dette kan de ikke gjøre” flere ganger i historien. Jeg får lyst å kjempe med Winston, kjempe for at motstandsbevegelsen skal vinne frem, endre regimet, endre fortellingen, man får håp, man håper til det siste. Men det geniale med 1984 er at det ikke finnes noen helter, tvert imot er det hele ganske håpløst.

Til syvende og sist må man se på at ingen kommer og redder stakkars Winston og at regimet får fortsette som før. Å erkjenne det tapet var noe som jeg fant veldig vanskelig som leser, jeg følte meg hjelpesløs og naiv – som hadde trodd at det i siste liten ville komme en eller annen form for redning.

1984 er en skremmende god bok som får deg til å tenke. Den verden Orwell skildrer er ikke umulig – det er fullt mulig, og historien har vist oss at slike regimer har eksistert i varierende grad.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s